Medias rolle i OL-saken

NSF har nå også hatt sin opptreden i Kringkastingsrådet. Her er innlegget som ble holdt der.
Oslo OL vant folkeavstemningen, men tapte kampen. FOTO: NTB SCANPIX

Kringkastingsrådet hadde fått til behandling et innslag om Oslo-OL i Dagsrevyen i sommer, som klagerne mente var et ensidig innlegg for ja-siden.

Her er Kampanjes referat fra debatten:

http://kampanje.com/medier/oktober-2014/tar-selvkritikk-for-nrks-ol-dekning/

Før debatten startet holdt NSF-leder Reidar Sollie dette innlegget om faktakrigen rundt OL-prosessen nå og de som har vært tidligere,

Medias rolle i OL-saken

Innlegg i Kringkastingsrådet, Marienlyst, torsdag 16. oktober 2014.

Av  Reidar Sollie, leder av sportsredaksjonen i Dagsavisen, leder av Norske Sportsjournalisters Forbund siden 1998.

Dekket mitt første OL i Sarejevo i 1984 og sommerlekene samme år i Los Angeles. De siste lekene som var privatfinansiert.

Etter at Oslos OL-søknad ble stoppet for to uker siden, ble fokuset litt endret på dette innlegget. Man ønsket et bredere bilde av medienes rolle i OL-saken med fokus på faktaforvirringen, mer enn fokus på det påklagede innslaget i Dagsrevyen i sommer.  Derfor tar jeg dere med på en reise tilbake til de gangene OL-søknader har vært tema i offentligheten. Så får dere behandle klagen etterpå.

 

AVGJORDE MEDIENE OL-SAKEN?

I dagens kronikk i Aftenposten der skipresident Erik Røste evaluerer prosessen, nevner han ikke mediene med et ord.

«IOC krever gratis sprit på stadion og cocktailfest med Kongen» (VG 1. oktober).

OL 2022 i Oslo stoppet 1. oktober 2014.

Mediene hadde i hvert fall sterk påvirkning. Men når man skal analysere dekningen, må man ta med hele bildet, ikke bare enkeltinnslag.

Alle medier som har behandlet OL-saken seriøst, har hatt både positive og negative vinklede saker til OL. Det er en balanse de fleste redaksjoner har innarbeidet.

 

Hvordan planla VG sitt oppslag? Det var godt timet inn mot avgjørelsen.

Men hadde Martin Ødegaard scoret hattrick for landslaget kvelden før, eller en norsk ebolasmittet kommet hjem rett før midnatt, hadde neppe OL-saken blitt noe oppslag i VG denne dagen. VG hadde ingen kampanje mot OL. Så vidt jeg vet var de på lederplass for. VG er landets største sportsavis med en mulig interesse å få OL til Norge. Men de brukte smart journalistikk.

Det er her redaksjonsmøtenes kraft kommer inn.

Jeg har vært på redaksjonsmøter i gamle Arbeiderbladet, i NRK Dagsrevyen og tv-sporten, i Dagsavisen, i A-pressen. De er ganske like. Og det er små marginer som gjør at dagsorden endres.

Et innspill, en ide, en god høyttenkning. Nyhetsdekning kan både være tilfeldig og planlagt. Det er disse mekanismene som fascinerer alle oss som jobber med dette.

Og ja: Det påvirker. Også et gruppemøte i Høyre.

 

KAMPANJE OG JOURNALISTIKK
Alle nyhetsredaksjoner er antagelig blitt kontaktet av Oslo 2022. Det ble vi også. Det ble lansert forslag til saker som kunne gjøres. Noe ble gjort, det meste ble forkastet. Ingen organisasjon jobbet aktivt mot OL, med mulig unntak for avisa Nordlys i Tromsø. Tittelen «Seieren er vår», da avgjørelsen kom, kan tyde på det. Samme avis var kraftig for OL i Tromsø i 2018, de ville til og med ha nedtellingsvignett ved siden av logoen på forsiden. Men Tromsø-OL ble stoppet. Og ny redaksjonsledelse og nye redaktører endret også avisas holdning til IOC og den såkalte olympiske ide.

 

I de fleste journalistiske miljøer, skal det tenkes balanse. I OL-saken er det spesielt utfordrende. På sosiale medier flommet det over av innlegg for og i mot. Noen var faglig sett sterkere enn andre. Det var mye fakta og mye synsing i en salig blanding.

 

Min påstand er at sunn kritisk journalistikk om OL knapt var tilstede foran OL i 1952 og 1994.

Det er ikke sikkert disse hadde blitt noe av. OL 1952 kan knapt sammenlignes, men i 1983, da OL-ideen ble lansert på Lillehammer av en lokal forretningsmann, var dette bare spennende og eksotisk. Paradokset er at IOC på 80-tallet var en mye verre organisasjon enn den er i dag. Nå velges i hvert fall noen IOC-representanter, den gang var det ingen.

Da Oslo og Norge bestemte seg for å søke OL i 1946, skjedde det etter et møte på Einar Gerhardsens kontor. Rolf Hofmo og Oslos ordfører var tilstede. Ingen politisk debatt. Ingen aviser refererte fra møtet.

KONGELIG PÅVIRKNING
Da Lillehammer bestemte seg for å søke om lekene  i 1992, var kong Olav en del av propagandaapparet under OL i Sarajevo i 1984. Lillehammer tapte kampen om 92-lekene, men prøvde igjen for 1994. Da var daværende kronprins Harald en del av Lillehammer-delegasjonen. De såkalte rødjakkene. Statsgaranti ble gitt nesten uten politisk debatt. I mai 1985 vedtok Stortinget en statsgaranti på 1,48 milliarder. Flertallet var overveldende. Ingen kvalitetssikring. Kulturminister Lars Roar Langslet oppsummerte slik: «OL vil etter all sannsynlighet være meget lønnsom forretning for landet». Både regjeringen Willoch, regjeringen Brundtland og regjeringen Syse gikk med stor entusiasme inn for Lillehammer. Bare SV stemte i mot.

(Da Tromsø skulle søke OL 2018, stoppet det i idrettsstyret 6. oktober 2008 med ni mot tre stemmer. For første gang var det en nasjonal konkurranse om å bli søkerby. Tromsø vant. Men kvalitetssikringsrapporten fra Samfunns- og næringslivsforskning sendte statsgarantien opp fra 15 til 28 milliarder, altså fortsatt en mindre sum enn det Oslo havnet på. I ettertid synes de som laget rapporten av det ble for ensidig fokus på sluttsummen. De samfunnsmessige spennende konsekvensene av å ha OL i Nord-Norge, ble helt glemt. Og konklusjonen fra idrettsstyret kom kjapt. Tromsø-OL kom aldri til Stortinget.)

Da Oslo vedtok å søke OL 2022, var det på grunnlag av et nesten enstemmig vedtak på et ekstraordinært idrettsting. 18 av 19 idrettskretser var for. Saken kom aldri til Stortinget. Den stoppet på Høyres gruppemøte 1. oktober 2014.

OL-JOURNALISTIKKEN
Siste lørdag før Høyres gruppemøte, hadde Dagens Næringsliv en omfattende dokumentar under tittelen: «Noen har snakket sammen. Det går mot OL i Oslo». De påviste den folkelige motstanden som Høyre og Arbeiderpartiet kunne kjøre over. De fleste trodde prosessen ville overleve Høyres gruppemøte.

All journalistikk handler om å velge innfallsvinkler.
1. oktober valgte VG å slå opp på første sida de såkalte kravene fra IOC. Den folkelige inngangen var at Kongen skulle invitere på gratis drinker. De såkalte kravene er egentlig en huskeliste fra tidligere arrangører, som har ligget på Oslos hjemmesider i nesten et år. Paradoksalt nok var det Oslos søkerkomite som fikk disse listene offentliggjort. Stort sett handler de 7000 sidene mest om tekniske spesifikasjoner rundt anlegg. Men noen fant krydderet. Listene har gått verden rundt og er blitt bananskallet for OL-søknaden..Stemningen i Høyres stortingsgruppe var tilsynelatende snudd.

VG har over tid hatt mange kritiske oppslag om OL-søknaden, særlig fokusert på Oslos ressursbruk og IOCs særegenheter. Avisen har også hatt oppslag på Oslos muligheter som vintersportsby og hvor billig disse lekene blir sammenlignet med tidligere.
Over tid har VG hatt en ganske balansert linje. Dette er Norges største sportsavis, som dagen før OL på Lillehammer åpnet, ble innkalt til krisemøte i LOOC. VG offentliggjorde en meningsmåling som viste at folk ikke likte IOC-medlemmene. Og reaksjonen kom. IOCs medlemmer følte seg ikke velkomne til Norge og man truet med å avblåse hele greia. En kongemiddag, kanskje inkludert gratis drinker, ble visstnok redningen.

TV-MODELL I ENDRING
NRK har overtid også levert en rekke innslag som kan tolkes både for og i mot en OL-søknad. Det kan også tenkes at NRK ville fått en stor rolle i forbindelse med OL i Oslo. Men det er ikke sikkert. PÅ IOC-møtet i Monaco i begynnelsen av desember, der reformprosessen i IOC skal starte, diskuteres det også en helt ny tv-modell. TV-inntektene til IOC er større enn noensinne og det ar amerikanske NBC som er lokomotivet.

OL-dekningen har i all hovesdak handlet om fakta. Det er her striden har stått. Men hva er fakta? Her har begge parter hatt fritt spillerom. For fasiten er like uklar som et middels hopprenn i Holmenkollen.

OLYMPISK LEK I FAKTAFORVIRRING
Tautrekking var olympisk øvelse fra 1900 til 1920. Den norske OL-debatten anno 2014 har lignet. I tautrekking om fakta.

Lønner det seg å arrangere idrettsarrangementer? Svaret er stort sett nei. Men også økonomene er rykende uenige. I Tromsø sliter sjakk-OL med å betale regningene fra sommerens arrangement.

Vi fyker fram til det siste sommer-OL som er arrangert, London i 2012, for å illustrere hvor vanskelig faktadebatten er. I juli i år offentliggjorde den britiske regjeringen en rapport med tittelen: «Turning The Games into gold». Den hevder at London-OL har gitt en avkastning på over 140 milliarder kroner. Beregningene ligger i økning i handel og industri, turisme og verdier i nye anlegg og bygningsmasse. Men hvor lett er det å knytte alt dette til sommerlekene? - Å arrangere OL er mulighetenes marked, sa Londons smilende borgermester Boris Johnson til undertegnede da vi sto under målseilet på sykkeltraseen på The Mall for to år siden. Noen uker etterpå leverte London-arrangørene et Paralympics som verden ikke har sett maken til. I går ble det kjent at 2500 briter har meldt seg som frivillige til OL i Rio om to år.

I fjor konkluderte universitetet i Oxford i sin rapport «Cost and cost overrun at the Olympics 1960-2012» at London var de lekene som hadde størst budsjettsprekk av samtlige til da. Beregningen tar utgangspunkt i regnestykkene som lå i søknaden. Dette skjer syv år før lekene arrangeres. - Ja, budsjettallene ble helt annerledes, men ettervirkningene har tatt igjen alt dette, sier Londons OL-sjef, Sebastian Coe. Den siste påstanden vil også mange økonomer stille spørsmål ved.

Hva koster Oslo-OL? Kostnadene er den største årsaken til at nei-flertallet på meningsmålingene ble overveldende. Men har vi noen prislapp i forhold til ettervirkningene? Nei. Men vi har den berømmelige statsgarantien som partene klamrer seg til. 33 milliarder kroner.  De 33 milliardene handler om en garanti staten må ut med hvis det ikke blir en eneste sponsor eller blir solgt en eneste billett til OL. Men som nei-sidens Jan Arild Snoen skrev: «Hvis vi kan bruke 20 til 30 milliarder på OL, kan vi vel bruke dem på sykehjem, veier og alt mulig annet, ikke sant? Hvordan kan man da, som også Oslos ordfører later som, unngå å se at det her dreier seg om å prioritere?» Også han har rett. Også bruk av penger handler om valg.

«Har vi råd til å si nei», spurte Tom Staavi i VG. Han snudde regnestykkene på hodet. Det er det fullt mulig å gjøre så lenge man ikke er enige om hva som skal med i oppgaven. Det vi vet er at alle OL-budsjetter, beregnet fra søknad til gjennomføring, har sprukket. Men Oxford-rapporten handler om kun utgifter til arrangementet. Ikke eventuell infrastruktur som blir en del av arven etter lekene. Og hva «lønner seg»? For å sitere ordfører Fabian Stang: «Det er bare utgifter knyttet til å pynte Karl Johans gate til 17. mai også». Men den prislappen er nok på et litt annet nivå.

RAPPORT SOM PENSUM
Hvor mye kostet Lillehammer-OL? Den rapporten som ble lagt fram 20. desember i fjor er egentlig en lærebok for alle som vi jobbe med OL-saken.
(«Kvalitetssikring av søknad om statsgaranti og tilskudd for OL/PL i Oslo 2022» Rapport til Finansdepertementet og Kulturdepartementet fra DNV GL i samarbeid med Samfunns- og Næringslivsforskning AS og ÅF Advansia AS)

Den viser hvor vanskelig det er å beregne noe som ligger åtte år fram i tid.
Jeg spurte lederen av utvalget om de hadde funnet ut av hva Lillehammer egentlig kostet. Man kunne få ti forskjellige svar ut fra hva man la inn i regnestykkene. Slik var det da Dagsrevyen hadde sitt innslag også i sommer da Oslo var blitt offisiell søkerby. De trakk fra bit for bit det som ikke var direkte knyttet til idrettsarrangementet. Prisen sank og sank og jeg lurte på når de kom til null.

I følge rapporten kostet Lillehammer 23 millioner dollar pr. øvelse, i følge dagens dollarkurs ca 140 millioner) . Det var 61 øvelser. Totalpris altså 8,5 milliarder.
OL i Torino i 2006 var summen doblet, 48 mill pr.øvelse. Til 2010 gikk summen ned til 43. Sotsjitallene var ikke klare da, men har splintret alle kalkyler.

Jeg har aldri sett disse tallene omtalt noe sted.
Arrangementer er dyrt. I neste måned får vi VM-kampen i sjakk mellom Magnus Carlsen og Vishy Anand. I Sotsji blir del vel prisrekord igjen. Selv om det man strengt tatt trenger egentlig bare er to stoler og et bord.

PS!Tautrekking var som sagt populær OL-gren i Paris i 1900. Den danske journalisten Edgar Aaybe var utsendt for Politiken. Det felles dansk/svenske laget manglet en mann i finalen mot Frankrike. Man lette på tribunen. Edgar ble med. Og ble olympisk mester. Tidenes billigste OL-deltaker.

Fabian Stang etter at Oslo-OL ble stoppet: - Dette er ikke verdens undergang. Vi får sove godt til natta også.
Det gjorde vel de fleste av oss. Hvem tør ta opp OL-saken igjen? Og hvilken by skal søke?
Mer spennende journalistikk vil opplagt påvirke prosessen.

 

Tilbake